Naturlig løping

Begrepet «naturlig løping» kom i kjølvannet av en bok, i 2009. En bok som førte til varige endringer i måten vi ser på løping og løpesko.

Enkelt forklart handler naturlig løping om å ta i bruk kroppens egen evne til å stabilisere og dempe støtet, i stedet for å overlate hele jobben til skoene. Den amerikanske bestselgeren «Born to run», av Christopher McDougall, startet det hele og snudde løpeskobransjen på hodet. På Löplabbet så vi tidlig at McDougall hadde gode poenger, men vi trodde aldri at løpesko skulle bli overflødige. Det fikk vi rett i.

Det hele begynte da Christopher McDougall gikk til legen og klaget over vondt i beina. Legen mente det var løpingen hans som hadde skylda, men det svaret hadde McDougall vanskelig for å akseptere. Han hadde lest om tarahumaraene i Barranca del Cobre (Copper Canyon) i Mexico, sør i delstaten Chihuahua. Dette folkeslaget lever i et svært lite tilgjengelig område og når skal de noe sted, så løper de, med enkle sandaler på beina. "Hvis de kan løpe hele livet uten å bli skadet, så kan vel jeg også!", tenkte McDougall og satte kursen mot Mexico for å lete etter svar. Resten er historie. «Born to run» solgte i enorme opplag og satte i gang hele debatten om hvordan vi skal løpe og hva vi skal ha på beina når vi gjør det.

Barfot paleoantropolog fra Harvard

En sentral deltaker og premissleverandør i debatten var paleo-antropologen Daniel Lieberman ved Harvard University. Hans forskning på hvorfor menneskekroppen ser ut som den gjør, ledet ham til ideen om utholdenhet som vårt fremste kjennemerke. Vi er ikke raskest i dyreriket, mange dyr er mye raskere. Ikke er vi sterkest, heller, men det er få dyr som slår mennesket når det kommer til utholdenhet.

Lieberman mener at også mange andre av våre fysiske egenskaper kan tyde på at langdistanseløping er den klareste årsaken til at vi er blitt klodens dominerende art: At det var evnen til å løpe som gjorde oss i stand til å utvikle store hjerner og høy intelligens, og at det var derfor homo sapiens utkonkurrerte den vesentlig mer intelligente neanderthal. Hele vår historie baserer seg på vår evne til å løpe, i følge Lieberman. Vi er skapt for å løpe. Det er en ganske grensesprengende tanke.

Dette leder naturlig til neste, og for oss viktigste, spørsmål: Hvordan fungerer menneskefoten når den brukes til barbeint løping?

Hvordan løper du når du løper barfot?

Den aller viktigste forskjellen ligger i hvordan du møter bakken. I en dempet løpesko kan du lande med foten langt foran kroppen, med hælen først. Akkurat som når du går, bare i mye høyere fart og med mye større kraft. Tar du av deg skoene, vil du raskt oppleve at du tvinges til å lande lenger frem på foten. Å lande udempet på hælen med en kraft tilsvarende to til tre ganger kroppsvekten vil gjøre altfor vondt. Den fettputen vi har under hælen er ikke stor og sterk nok til å tåle det. Derfor må vi framover på foten i isettet. Noen vil lande ganske rett ned med hele foten, noen vil lande på forfoten først og deretter sette ned hælen, og enkelte vil nærmest trippe på tærne og forfoten, som en sprinter, uten at foten er nede i bakken.

Tyngdepunktet må fremover

For å kunne lande lenger frem på foten må kroppens tyngdepunkt flyttes fremover slik at hele kroppen blir mer i lodd fra hode til fot, og slik at du ikke får like mye stem som når du lander på hælen. Dermed blir mer av bevegelsesenergien brukt til fremdrift. Ikke like mye kraft går tapt i en vertikal bevegelse når man treffer bakken. Løper du barfot med god teknikk, vil ikke støtet når du treffer bakken være særlig mye sterkere enn når du går. Snarere mindre, faktisk. Omtrent 0,8 ganger kroppsvekten, i følge Liebermans forskning. Så stor betydning har altså teknikken!

Fotbuen som fjæring

Et annet vesentlig moment er at fotbuen din vil bli tatt i bruk slik den er skapt for å brukes: Som en fjær som demper støtet. Leddene i resten av benet ditt vil også naturlig melde seg som støtdempere. Den direkte kontakten med underlaget vil gjøre deg mer oppmerksom på hva du løper på. Trolig vil du tilpasse bevegelsene dine mer til underlaget enn når du kan suse godt beskyttet av gårde. Du vil naturlig løpe på en måte som både er mer skånsom for kroppen og som styrker foten slik at den blir enda bedre i stand til å dempe og stabilisere steget selv.

Så da er det bare å ta av seg skoene og sette i gang? Nei, vi tror ikke det. Vi tror det riktige bildet her er ganske sammensatt.

Forskjellen på deg og en tarahumara

Selvsagt er vi er skapt for å løpe barfot, akkurat som vi er skapt for å være nakne. Likevel er det svært få som gjør det. De færreste av oss har løpt særlig barfot overhodet, kanskje med unntak av noen lykkelige sommeruker i barndommen. Her ligger den virkelig store forskjellen på oss og tarahumaraene, selv om vi er skapt på samme vis.

Når en gjennomsnittlig nordmann skal begynne å løpe, er det betydelig mer forfallent apparat som skal settes i sving enn hos en tarahumara som har løpt nesten barfot hele livet. Musklene er utrente. det samme er knokler, ledd, sener og ligamenter. Alt som skal til for å holde deg løpende. Hele systemet bærer preg av manglende belastning og trening. På Löplabbet vet vi at gradvis tilvenning og gradvis økning av belastning, er det som skal til for å unngå skader. Det samme sier også professor Lieberman om tilvenning til barfotløping.

Forskjellen på 1980- og 2010-tallet

Löplabbet ble startet av Jörgen Wiklander i 1984, på grunnlag av kunnskapen han hadde samlet gjennom sitt forskningsarbeid på løpeskader i etterkant av den første store joggebølgen. Den gang kastet folk seg på bølgen og mange fikk store skadeproblemer. For mange av disse ble møtet med Löplabbet og en sko med riktig stabilitet redningen som løper.

Likevel ville det vært dumt av oss å avfeie hele barfotdiskusjonen som en useriøs hippieflørt. Like dumt ville det også være å kaste vrak på vår grunnleggende filosofi og en mannsalder med egenerfaring. Vi valgte derfor å ønske diskusjonen velkommen og se det hele som en mulighet til å bli enda bedre.

Hele fundamentet for hvordan vi tenker om belastning og tilvenning til løping er det samme i dag som i 1984. Forskjellen er at på 1980-tallet var det teknologi som var løsningen. Det var skoene som skulle fikse biffen. I dag har vi forstått at vi kan gjøre mye selv, mye takket være Lieberman og McDougall.

Barfotløping ble aldri en folkesport

Det gikk som vi trodde. Barfotløping ble aldri noe for de store massene. Ikke mange løper sine daglige løpeturer i Vibram Fivefingers eller andre helt udempete sko. Likevel fikk debatten store følger både for hvordan vi tenker om løpeteknikk og hvordan både vi og skoprodusentene tenker om sko.

Vil du legge om til en mer skadeforebyggende og naturlig løpeteknikk, så kan vi hjelpe deg med det. Begynn med denne lille artikkelen, så forstår du mer av hva vi snakker om. Kommer du innom butikken for å kjøpe sko, så fortell oss at du er interessert i å jobbe med teknikken. Da finner vi sko som hjelper deg med det.

Vil du forsette å lande på hælen og trenger tradisjonelle, stabilserende sko, så skal du få det også. Hvordan du løper er ikke det viktigste. Det viktigste er at du gjør det.

RELATERT KUNNSKAP
Løpeteknikk
Naturlig løping
Løpeteknikk
Hva er dropp?
Løpeteknikk
Ta tåhev!

Slik tester vi deg

Testen vår er vesentlig for at du skal få optimale sko.