Det viktigste er å vinne...eller?

Det er kanskje ikke et godt tegn for fremtidig løpekarriere når du får et talentstipend som hovedsakelig begrunnes med at «kandidaten bidrar svært positivt til det sosiale miljøet».

Jeg var 11 år gammel første gang jeg deltok i et løp på friidrettsbanen. Jeg hadde knapt nok rukket å være med på noen av friidrettstreningene med Larvik Turn & IF, og den dagen møtte jeg noen av mine nye klubbvenninner for første gang.

Vi møttes ved startblokkene, mens vi trippet nervøst rundt og hilste på hverandre. Jeg lærte et nytt ord den dagen, for alle var veldig opptatt av «persene» til hverandre. Det var ikke noe tvil om hva som var i fokus; hvem hadde høyest sannsynlighet for å vinne?

Det ble ikke noe mindre fokus på konkurranser og resultater etter hvert som vi ble eldre. Selv om de fleste av oss prøvde oss i mange av friidrettsøvelsene, ble det raskt sprint som ble min favoritt. Det var enkelt, det gikk fort, og man rakk liksom ikke å bli sliten på den korte distansen (latskap er overlevelsesmekanisme i praksis, er det ikke det dem sier?). Og jeg – til egen forundring – vant faktisk ganske mange 60-, 100 – (og til nød) 200 metere i ungdomstida.

Noen har definitivt mer konkurranseinstinkt enn andre...

Ordet «talent» ble nevnt, men det skal sies at det i så fall gjaldt kun de få sekundene etter at startskuddet gikk i konkurranser. Og kun da. For et talent på trening, det var jeg definitivt ikke. De jeg møtte i samme årsklasse på stevner rundt omkring fortalte at de hadde et strengt treningsprogram fem dager i uka, mens jeg litt forundret mumlet at vi trente fast på mandager og torsdager, og spesielt slitsomt var det heller ikke. Vi var en liten gjeng som lo og fjaset mer enn vi trente, og det hendte til og med at jeg kom hjem fra trening uten å dusje – jeg var jo omtrent ikke svett.

Ordet «talent» ble nevnt, men det skal sies at det i så fall gjaldt kun de få sekundene etter at startskuddet gikk i konkurranser. Og kun da. For et talent på trening, det var jeg definitivt ikke.

I følge ordboka defineres konkurranseinstinkt som «en innbitt vilje til å unngå å tape og samme til å vinne». Talent er bare 10 % av den totale pakka, sier de som forsker på toppidrettsutøvere. Selv om regnestykket i praksis kan få litt urettferdig utslag i barne- og ungdomsårene, er vel de fleste enige om at det er denne tommelfingerregelen som gjelder; 10.000 timer med trening fordelt på cirka 10 år.

For min del var også talentet ironisk nok en brems for vinnerinstinktet, fordi alle seierne gjorde at jeg ikke så noen grunn til å presse meg selv i noe særlig grad. Når jeg vant et løp var jo det gøy, men når jeg ikke vant var det også helt ok. Du kan kalle det umodenhet, likegyldighet – eller total mangel på konkurranseinstinkt. Og det er man kanskje født med, eller ikke født med?

Du kan kalle det umodenhet, likegyldighet – eller total mangel på konkurranseinstinkt.

I retrospektiv er det selvfølgelig litt irriterende å tenke på at jeg aldri fant ut hvor rask jeg kunne blitt, med riktig trening og mer teknikkfokus (jeg ante ingenting om teknikk – jeg bare løp!). Jeg trøster meg uansett med at det garantert var mange i min årsklasse som høyst sannsynlig satt mye mer pris på de seierne de fikk når jeg ikke vant, og det samme med pallplassene jeg kanskje ga bort i de første årene etter jeg la opp. Resten av karrieren hadde nok ikke gått like bra, man kan som kjent ikke flyte på talentet for alltid…

Slik tester vi deg

Testen vår er vesentlig for at du skal få optimale sko.