Barfotentusiaster har det  alltid vært. Noen hardbarka sjeler som løper barfot året rundt og trives med det, om det så er snø eller is som danner underlaget. Men for de store massene er barfotløping ennå ikke, selv om mange har lest boka som satte det hele i gang for alvor. Vi snakker om den amerikanske bestselgeren «Born to run» av Christopher McDougall.

Tarahumaraene
Forfatteren hadde vondt i beina, som så mange andre løpere, og fra legen fikk han beskjed om at det var løpingen som var problemet.  Det hadde han vanskelig for å akseptere, særlig etter å ha lest om Tarahumara-indianerne i Barranca del Cobre (Copper Canyon) i Mexico, sør i delstaten Chihuahua. Tarahumaraene bor i et svært lite tilgjengelig område. De lever i stor grad slik de alltid har gjort, og skal de noe sted så løper de uten annet på beina enn noe som ligner på strandsandaler.

McDougall ble nysgjerrrig på om det var noen svar å finne her og satte kursen mot tarahumaraenes hjemland. Han ble raskt overbevist om at mennesket var skapt for å løpe. Han forsto at ingen dyr i det lange løp er mer utholdende enn oss mennesker, og at evnen til å løpe langt har vært en av våre største fortrinn helt siden de tidligste tider. Trolig løp vi byttet i senk før vi lærte oss å drepe med våpen.

Barfot paleoantropolog
En annen sentral deltaker i debatten om barfotløping, er paleoantropologen Daniel Lieberman ved Harvard University. Hans forskning på hvorfor menneskekroppen ser ut som den gjør ledet ham til ideen om utholdenhet som vårt fremste kjennemerke. Vi er ikke raskest i dyreriket, det er mange dyr som er mye raskere. Ikke er vi sterkest, heller. Men vi er de som holder ut lengst. Det er få dyr som slår oss på utholdenhet.
Mange andre av våre fysiske egenskaper antyder også at langdistanseløping er den klareste årsaken til at vi er det vi er i dag, klodens dominerende art. At det var evnen til å løpe som gjorde oss i stand til å utvikle store hjerner og høy intelligens, og at det var derfor homo sapiens utkonkurrerte den vesentlig mer intelligente neander-thal.

Hele vår historie baserer seg på vår evne til å løpe, sier Liebermans teori. Vi er skapt for å løpe. Det er en ganske grense-sprengende tanke. Dette leder naturlig til neste, og for oss viktigste, spørsmål: Hvordan fungerer menneskefoten når den brukes til barbeint løping?

Hvordan løper du barfot?
Den aller viktigste forskjellen ligger i hvordan man møter bakken. I en dempet løpesko vil de aller fleste lande på hælen og rulle, pronere, over til tåballene for å dempe støtet. Som i et gangsteg, bare i mye høyere fart og med mye større kraft. Tar du av deg skoene, vil du raskt oppleve at du tvinges til å lande lenger fram på foten. Å lande udempet på hælen med en kraft tilsvarende 2–3 ganger kroppsvekten vil gjøre alt for vondt. Den fettputen vi har under hælen er ikke stor og sterk nok til å tåle det. Derfor må vi framover på foten i stedet. Noen vil lande ganske rett ned med hele foten, noen vil lande på forfoten først og deretter sette ned hælen.

Tyngdepunktet må framover
For å kunne lande lenger fram på foten må kroppens tyngdepunkt flyttes framover slik at hele kroppen blir mer i lodd fra hode til fot, og slik at man ikke får like mye stem som når man lander på hælen. Dermed blir mer av bevegelses-energien brukt til framdrift, ikke like mye kraft går tapt i en vertikal bevegelse når man treffer bakken. Løper du barfot med god teknikk, vil ikke støtet når du treffer bakken være særlig mye sterkere enn når du går, snarere mindre, faktisk. Så stor betydning har altså teknikken!


Fotbuen som fjæring
Et annet vesentlig moment er at fotbuen din vil bli tatt i bruk slik den er skapt for å brukes: Som en fjær som demper støtet. Leddene i -resten av benet ditt vil også naturlig melde seg som støtdempere. Den direkte kontakten med underlaget vil gjøre deg mer oppmerksom på hva du løper på, og du vil trolig tilpasse bevegelsene dine mer til det enn når du kan suse godt beskyttet av gårde. Du vil naturlig løpe på en for kroppen mer skånsom måte.

Så langt er alt vel og bra. Da er det bare å ta av seg skoene og sette i gang? Glemme alle stabile og støtdempende sko som produsentene har lurt på oss i tredve år? Nei, det riktige bildet er mer sammensatt.

Forskjellen på deg og en tarahumara
For å ta det med barfotløping aller først. Selvsagt er vi er skapt for å løpe barfot, akkurat som vi er skapt for å være nakne. Men vi går jo ikke rundt nakne, kanskje med unntak av noen lykkelige uker i barndommens somre. Her ligger den virkelig store forskjellen på oss og tarahumaraene. Rett nok er vi genetisk identiske, slik McDougall påpeker, men her stopper altså likheten når det kommer til løping. Det er litt for mange kulturelle faktorer som forrykker bildet her.

Fordi når en gjennomsnitts nordmann skal begynne å løpe er det et ganske annet og betydelig mer forfallent apparat som skal settes i sving enn hos en tarahumara som har vært barfot hele livet. Musklene er utrente – det samme er ledd, sener, ligamenter – hele systemet bærer preg av mangel på belastning, manglende trening. Fra vårt arbeid med nybegynnere vet vi i Löplabbet at en gradvis tilvenning, en gradvis økning av belastning, er det som skal til om man vil unngå skader. Det samme prinsippet gjelder tilvenning til lettvektsko og konkurransesko. Professor Lieberman støtter også prinsippet om langsom tilvenning til barfotløping.

Forskjellen på 1984 og 2010
Löplabbet ble startet i 1984 på grunnlag av den kunnskapen gründeren Jörgen Wiklander hadde samlet gjennom sitt forskningsarbeid på løpeskader, i etterkant av den første store joggebølgen. Den gang – som nå – kastet folk seg på bølgen og mange fikk store skadeproblemer, akkurat som i dag. For svært mange av disse ble møtet med Löplabbet og en sko med riktig stabilitet redningen som løper.
Å avfeie hele barfotdiskusjonen som en useriøs hippieflørt ville være dumt av oss. Like dumt ville det være å kaste vrak på vår egen vellykkede idé og 25 års egenerfaring. Vi velger derfor å ønske diskusjonen velkommen og se det hele som en gylden mulighet til å utvide menyen vår, til å jobbe på flere arenaer og på nye måter.

Helt nytt er dette ikke
Alle som har løpt langt i rigide og stabiliserende sko vet hvor deilig det er å ta dem av seg og sprike med tærne i gresset, løpe barbeint rundt og stresse ned foten. Å variere med barfotløping for å holde føttene smidige og styrke kjernemuskulaturen er en metode løpere har kjent til og brukt med hell i årevis. Det var dette Nike tok tak i da de introduserte Free for noen år tilbake. Ideen her var å skape en sko som gjenskapte barfotfølelsen. For å variere og for å styrke foten. Men det var lite prat om løpeteknikk, og dersom man bruker en sko som Free til mengdetrening uten å legge om fra hardt hælisett, er man trolig garantert problemer ganske raskt.
Forskjellen nå er fokuset på teknikk. Det er vi i Löplabbet svært glade for. Vi har alltid ment at god løpeteknikk er mye av hemmeligheten bak ekte løpeglede, og vi tar gjerne tak i denne problematikken.

Stabilitet som eneste kriterium
Det første synlige beviset på at vi gjør noe med saken ser du i hyllene våre allerede i vår. Heretter dropper vi all kategorisering av løpesko i normalpronasjon, overpronasjon, lettvekt, terreng osv. Heretter selger vi bare veldig mange forskjellige typer løpesko, og vi ordner dem etter ett eneste kriterium: stabilitet. For det er det dette handler om – hvor stabile skoene er. Fra de mest stabile skoene laget for å støtte den som faller kraftig inn i ankelen til – nettopp – barfot. På veggen vår vil du finne alle våre sko ordnet på denne måten.

Kommer du til oss med en kraftig overpronasjon og ingen ambisjoner om barfotløping, så vil vi gi deg akkurat det samme tilbudet som tidligere. Kommer du derimot inn og forteller oss at du har som ambisjon å bli kvitt skoene, så hjelper vi deg gjerne med det også. Fordi på veien dit trenger du mye hjelp og veiledning, og ganske mange par sko, gradvis mindre og mindre stabile etter hvert som du lærer deg å lande lenger fram på foten. Slik kan vi hjelpe folk som ønsker å “kaste krykkene”. Men vil du beholde dem, så er det greit, det også. For de aller fleste mener vi dette er den beste om  mest  realistiske løsningen. Også for framtida.