Det er knapt noen som ikke kjenner noen som har løpt maraton. Jeg selv tar meg ofte i å bli sjokkert når folk jeg ikke nødvendigvis ser på som idrettsinteresserte engang, forteller at de har løpt maraton. At de bare hadde lyst til å se om de kunne greie det. Og så blir jeg, om ikke sjokkert, så i alle fall imponert og kanskje litt skremt når jeg møter folk som har løpt 180 maratonløp. For en vilje, for en fysikk!

Selv om alle tror de vet hvorfor maraton heter maraton og er så langt som det er, tar jeg allikevel med følgende fakta som jeg fant på Wikipedia: ”Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget om Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.” Det er dessverre ikke bare den tapre Pheidippides om har bøtt med livet i forbindels med et maratonløp, men det lar vi ligge nå.

Førtitotusenetthundreognittifem meter

Standardlengden på 42.195 m er ikke den nøyaktige distansen mellom Marathon og Athen. I OL fra 1896 til 1920 varierte maratondistansen mellom 40 km og 42,75 km. I 1921 bestemte det internasjonale friidrettsforbundet at standardlengden skulle være 42 195 m. Det var den distansen som ble løpt i OL i 1908, mellom Windsor og White City Stadium i London (bildet under). Grunnen til at distansen ble akkurat så lang, var at den britiske kongefamilien skulle få se løperne fra balkongen sin, og da måtte løypa passere under balkongen.

Den endelige etableringen av standardlengden drog imidlertid ut, og under EM i friidrett i Oslo i 1946 var maratondistansen på 40 200 m. I Sverige ble standardlengden innført først i 1948. Nå for tiden er det ingen tvil om at maratondistansen er 42 km og 195 meter.

Maratonevangelistene

Noen ganger kan et møte med en maratoner føles som et møte med en forkynner. En maratonevangelist vil ofte påstå at det er vidunderlig å fullføre et maratonløp og at man ikke kan vite hva det er før man har prøvd. For det er mange godsaker i vente for dem som har funnet glede og mening i å løpe maraton.

Tips til maratonløp:

Jeg fikk Kondis’ egen Kjell Vigestad til å ramse opp maraton han kunne gå god for, hvor man bør debutere og foreslå spesielle maratonløp:

• ”Vi vil selvsagt anbefale Oslo Maraton eller Nordmarka Maraton som det første maratonløpet, men ”riktig svar” er kanskje New York, Berlin eller London Marathon. Norge har en rekke spesielle maratonløp i fantastiske natur, men med få deltakere. Det siste gjør at det kanskje ikke er det ideelle sted å debutere. Nivået er også for høyt. Man må nesten løpe på rundt fire timer hvis man ikke vil være helt i baktroppen.
  
  
• For en nordmann ville jeg trolig anbefale Stockholm Marathon som det første maratonløpet. I Stockholm går det fint å få plass i løpet fram til ca. 1. februar, det er kort reisevei og stemningen er fantastisk  både blant deltakere og publikum. Av storbymaraton kan jeg ellers trygt anbefale Budapest, Paris, Wien og Praha, men det finnes også mange andre. Sjekk ut utvalget av internasjonale maratonløp i Terminlista 2007. Det er nok nok å drømme om.
  
  
• Av spesielle maratonløp kommer man ikke utenom Honolulu Marathon og Jungfrau Marathon pluss en del naturmaratonløp hvor maratondistansen ikke er hoveddistanse som Swiss Alpine Marathon og GuthsMuths Rennsteinglauf i Tyskland."

Ingen tvil om at Kjell Vigestad har god oversikt. Nettsidene til Kondis er også fulle av reportasjer fra ulike maraton som kan inspirere videre.

Tre nivå

Vi har kommet frem til at det kan være gunstig å dele inn maratonløperen etter nivå. Det er forskjell på å løpe i 3 timer og i 5 timer.

• Nivå 1: under 3:00
• Nivå 2: under 4:30
• Nivå 3: fullført

Nivå 1 krever mye trening. Du må klare hver kilometer på maks 4:17, langt fra rolig jogg. For å komme under 4:30, må du løpe hver kilometer på 6:20. Det er absolutt løping, det også.

Forberedelse er sjelden dumt...

Og det gjelder i alle høyeste grad for maratonløp også. Selvsagt. Kroppen er tilpasningsdyktig, og med fornuftig progresjon er det utrolig hvor mye trening og belastning kroppen kan klare. Det er lurt å trene på det samme underlaget som du skal konkurrere på, men det betyr ikke at all trening i forkant av en asfaltmaraton må gå på asfalt. Både hjertet og beina trenger trening, og en rolig tur i terrenget kan være god trening for hjertet samtidig som det er balsam for beina.

Hvor lenge må du forberede deg?

Du bør bestemme deg i god tid, opp mot et år før, særlig om du er på nivå 1. Da har du nemlig tid til å sette opp en ordentlig plan med plass til opptrapping av ressurstreningen og god formtopping inn mot konkurransen. For deg på nivå 2 som vil ha en så bra løpsopplevelse som mulig (les: ikke bli skadet underveis eller gå tom for krefter), bør hovedfokus være å trene jevnt og trutt og prøve å samle opp litt overskudd før løpet.

Du må gjerne prøve å toppe formen, men det er vanskeligere å toppe formen desto mindre man trener. Du som skal fullføre og ikke egentlig har noe tidsmål, bør selvsagt også trene jevnt og trutt, ikke finne på noen ”sprell” den siste uka. Du kan ikke bli bedre den siste uke, men du kan jammen gjøre mye gjør deg dårligere også…

Det optimale løpet

Det er ikke vanskelig å se for seg at  det knapt finnes noe bedre enn å gjennomføre et optimalt løp på maratondistansen. Å klare å ta seg heeeelt ut, men allikevel kjenne at man disponerte riktig. Å klare å løpe jevnt eller aller helst øke farten på andre halvdel, må være oppfyllelsen av en god drøm. Og jeg vil kalle det nybegynnerflaks hvis du klarer det i ditt første maraton. At du klarer å holde igjen så mye som du må i begynnelsen av løpet, får i deg nok drikke og næring slik at du ikke går næringstom eller blir dehydrert, det er mange flere detaljer å tenke på nar man skal løpe maraton enne når distansen en ”usle” ti km… Kanskje det er litt av grunnen til at følelsen av å mestre blir så enorm også!